September 1808.
I midten av måneden bekreftes nyheten om monarkens ankomst i
Erfurt.
Den 23. marsjerte franske tropper dit.
Den 24. kommer storfyrste Konstantin til Weimar.
Den 25. keiser Alexander.
Den 27. herskapet til Erfurt, Napoleon kommer dem i møte
ved Münchenholzen.
Den 29. kalte hertugen meg til Erfurt. Kveld: Skuespillet
"Andromache" av Racine.
Den 30. ved hertugens store borddekning. Kveld: Skuespillet
"Britannicus" av Racine. Etterpå stort teselskap hos
fru von Reck. Minister Maret.
Oktober
Den 1ste.
Frokost hos fyrsten.
Stattholderi, trapp, forsal og rom.
Surring overalt.
Det gamle kjente lokalet og nytt personal.
Blanding.
Gamle og nye kjente.
Dikter som profet.
Spøkefullt oppspilt.
Fyrsten av Dessau ble til audiens.
Mange samlet seg i følgets hus.
Fyrsten kommer tilbake og forteller om en scene
mellom keiseren og Talma, som kunne føre til
feiltolkning og sladder.
Spiste hos Champagny.
Min bordnabo var Bourgoing.
Den 2dre.
Marshall Lannes og minister Maret skal ha talt vel om meg.
Den første kjente til meg siden 1806.
En tykk kammerherre, Pole, annonserte at jeg skulle
holde meg klar.
Mengden fjernet seg.
Presentasjon for Savary og Talleyrand.
Jeg ropes inn.
I samme øyeblikk melder Daru seg, som straks får gå inn.
Jeg nøler derfor.
Blir nok en gang ropt inn.
Går inn.
Keiseren sitter ved et stort rundt bord og spiser frokost;
på hans høyre side står, litt vekk fra bordet, Talleyrand,
på hans venstre side, temmelig nær bordet, står Daru,
som keiseren drøfter anliggender vedrørende
skattebidrag til besetningstroppene med.
Keiseren vinker meg til seg.
Jeg blir stående i skikkelig avstand til ham.
Etter å ha betraktet meg nøye, sier han:
"Vous êtes un homme." Jeg bøyer meg.
Han spør: "Hvor gammel er De?"
"Sekstig år."
"Dere har holdt Dem godt -
Dere har skrevet tragedier."
Jeg svarer det nødvendigste.
Her tok Daru ordet, for å tale litt positivt om tyskerne,
som han måtte bringe så mye smerte, og som han
kjente litteraturen til, hvordan han var velbevandret i
den latinske litteratur, og selv var utgiver av Horaz.
Han snakket om meg, slik mine velgjørere i Berlin
kunne ha gjort det, iallfall gjenkjente jeg deres
tenkemåte og deres synspunkter.
Han føyde deretter til at jeg har oversatt fra fransk,
og sogar Voltaires "Mahomet".
Keiseren bemerket: "Det er intet godt stykke", og
forklarte meget omstendelig hvor upassende det er,
at verdenserobreren gjør en så lite gunstig skildring
av seg selv.
Han førte deretter samtalen inn på "Werther",
som han måtte ha gjennomstudert. Etter forskjellige
helt riktige iakttagelser nevnte han et bestemt sted
og sa: "Hvorfor har Dere gjort det? det er ikke
naturlig"; hvilket han vidløftig og fullkomment riktig forklarte.
Jeg lyttet til ham med et vennlig ansikt, og svarte
med en fornøyd smil, at jeg riktignok ikke visste
om andre har kommet med den samme innvendingen;
men at jeg finner den helt riktig, og tilstår at det på
dette stedet kan påvises noe som ikke stemmer med
virkeligheten. Men, føyde jeg til, det kunne kanskje
tilgis dikteren, hvis han benytter seg av et vanskelig
oppdagelig kunstgrep, for å klargjøre visse virkninger,
som han på en enkel og naturlig måte ikke kunne oppnådd.
Keiseren syntes tilfreds med det, og vendte tilbake
til drama, og gjorde meget betydningsfulle bemerkninger,
om hvordan han som betrakter den tragiske scene med
den største oppmerksomhet, lik en kriminaldommer,
hadde følt seg dypt opprørt over det franske teaterets
vei vekk fra naturlighet og sannhet.
Så kom han inn på de skjebnedramaene som han ikke likte.
De hadde tilhørt en mørkere tid: "Hva", sa han,
"skal man nå med skjebnen, politikken er skjebnen."
Wolfgang von Goete
©Brage Förlag
